Platon mente at sen vakreste ape var stygg å se på, når man sammenlignet apen med et menneske. Han hevdet også at det klokeste menneske var som en ape for Gud.

Platons etterfølger Aristotles mente at dyr manglet evnen til å forstå. Den høyeste sjel, det vil si fornuft og vilje var ikke bundet til materien(kroppen) Denne åndelige sjel var det bare mennesket som hadde. Dyr hadde ikke tanker,følelser, viljehandlinger eller fantasier.

Kirkefaderen Augustin skriver i sin bok Guds staten skrevet år 420 e.kr, at apene hadde fornuft og de var som menneskene og at de også, var også dødlige. Dødligheten og fornuften gjorde apene likeverdige med mennesket. Dødligheten og fornuften gjorde at de var likeverdig med mennesket. Den høyeste fornuften hadde de felles med Gud.Kroppen kunne se ut som som et dyr, men de kunne betraktes som mennesker. De kunne derfor døpes, og de burde døpes.

 Decartes hevdet i 1637 det samme synet som Aristotles.Han menet at mennesker og dyrs kropper var var fine fulkommelige automater som Gud hadde bygget.Han hevdet at mennesket hadde planleggende fornuft og fri vilje.Fornuften, viljen og følelsene var ikke bundet til kroppen.Fornuften var bundet i "res cogitans" som ikke var bundet til materien, Dyrene hadde ikke fri vilje eller fornuft. Dyrene hadde ikke "res cogitans"